Parterapi

Parterapi:

Samlivet er for mange den mest tilfredsstillende og viktige relasjonen vi søker. Samliv krever dedikert innsats skal man bevare et klima av respekt, omsorg og utvikling. Parterapi hjelper mange å utvikle forholdet.

 

Å romme sårbarhet er vesentlig for å skape vekst og utvikling i forholdet:

Vi har alle sider som vi villig viser til vår partner. Men enhver nær relasjon som utvikler seg vil avdekke sårbarheter hos hver part. Ikke noe gjør en så naken som parforholdet.

For at relasjonen skal være god, er det viktig å kunne være genuin, slik at vi blir sett, hørt og anerkjent for den vi virkelig er. Også i vår sårbarhet.

Vi bør ha en tillit til at vi blir hørt og at vi blir respektert og anerkjent, og at mens ansvaret for vår sårbarhet enda er «mitt eget», er det mulighet å få støtte og aksept.

Slik trenger man ikke gjemme seg for den man er glad i, og man kan oppleve den nærhet som er viktig for at et forhold skal ha liv. Når følelser, tanker og ideer er synlige, har man muligheten for å dra utviklingen i samme retning.

 

Les om intimitetsvansker her. 

 

Mistillit og negativt fokus på den andre:

Når en eller begge plutselig syntes vedvarende å være nedtrykt, anspent, oppfarende, misfornøyd eller har en opplevelse av å være misforstått, ligger svarene som regel i kommunikasjonen.

Når tilliten til å være sårbar og genuin skranter, kanskje fordi konflikter har oppstått, hender det fort at språket retter seg mot den andre. «Du blir alltid sint!». «Du bryr deg jo ikke». Man blir mer opptatt av å forsvare seg ved å angripe den andre, enn å være ærlig og sann med seg selv. I neste tur får man anklagene vent tilbake. Man går seg fast. Man kjenner seg alene og misforstått.

I terapi jobber vi med å bringe kommunikasjonen bort fra klima preget av kamp og inn i et klima av observasjon og ettertanke.

 

Individuell selvstendighet er en forutsetning for sunn tosomhet:

En grunnregel for å kunne være selvstendig og fungere som individ, er at man ser seg selv som ansvarlig for sitt eget liv og hva som rører seg i sitt indre. Vi ser også hver person som den som kjenner seg selv best. Derfor ligger det et ansvar i å ta vare på egne grenser, for eksempel ved å ikke la kritikk og agiterende angrep bli definerende for hvem en er.

Men samtidig finnes det et sosialt ansvar i å undersøke om det ligger et poeng eller en kime av sannhet i disse, og et ansvar for å ta opp dette med seg selv på en ydmyk og konstruktiv måte.

Med individuell selvstendighet forstår vi også det privilegium det er å kommunisere seg selv klart og ta plass i eget liv. I den grad man ikke uttrykker seg ærlig og presist, overlater man ansvaret for å bli forstått til den andre. Den andre må da fylle hullene med sine tolkninger og gjetninger.

«Tolkingssonen» byr alltid på farer. Den truer med å snike inn oppfatninger og antagelser som ikke stemmer. I verste fall forholder man seg egentlig ikke til den andre, men til et skapt bilde av den andre. Da må det bli surr.

 

Terapien:

Ved terapiers oppstart er svært mange innvevd i ”anklagependelen”. Man er ofte mer opptatt av å skrive på hverandres pass, enn å dele hva som rører seg på egen innside.

Det første er å akseptere at anklagene kun bidrar til å eskalere konflikt. La oss se hva som egentlig skjer. Dette krever at man velger å gjøre seg sårbar og at man er villig til å lytte på den andre, slik som før mistillit og konflikter tårnet seg opp. Når dette oppleves vanskelig er det psykologens oppgave å legge til rette for at prosessen kommer på beina igjen.

Hver part  blir oppfordret til å sette ord på følelsene som oppstår i møte med sentrale tema, mens den andre lytter, observerer og tar inn. Slik brytes anklage-pendelen, og hver person blir igjen bevisst på å gjøre seg selv tydelig, istedenfor den andre. Slik blir man igjen synlig og muligheten for at hver part kan bli genuint sett og forstått gjenopprettes.

Mens gjensidige anklager snevrer inn samtalen, vil tydeliggjøring og anerkjennelse gjøre samtalen rikere på nyanser og innhold. Man blir stadig mer kjent med hverandre. Det er lettere å forstå, å tilgi, bli enige eller inngå bevisste og veloverveide kompromisser. Når dette blir vanen går man inn i en prosess av stadig vekst og fornyelse.