Tvangslidelse

Tvangslidelse

Tvangslidelse, også kalt bsessiv-ompulsiv lidelse, kjennetegnes ved påtrengende tanker, mentale bilder eller impulser som fremprovoserer uro, engstelse, frykt. Disse oppleves som uønskede, og personen forsøker å motsette seg dem. I alvorlighetsgrad skiller bekymringene seg fra normal bekymringer knyttet til hverdagslige problemer. I tillegg kan personen ha rituell, repeterende atferd for å skape kontroll.

Tvangstanker varierer i hvilken grad de kjennes inngripende og ekte. En uspesifikk og vag tanke kan komme som en generell opplevelse av forvirring eller spenning, og en opplevelse av å ikke klare å leve helt i balanse så lenge denne ubalansen er tilstede. Slike vage tanker er vanlige og ikke nødvendigvis ledsaget av tvangshandlinger.

Andre ganger er tankene langt mer konkrete. Personen kan kjenne fanget i tanker om at noen man er glad i sannsynligvis vil til dø, at en miljøkatastrofe, ulykke eller sykdom vil påføre skade på en selv eller andre man står nært. Det kan også handle om en guddommelig kraft eller åndsmakter som holder en spesiell oppfatning eller intensjon mot en.

Noen opplever seksuelle tvangstanker som kan innebære påtrengende tanker/bilder om å kysse, berøre, beføle eller utføre ulike seksuelle handlinger med ulike personer. Det kan være helt fremmede, bekjente og venner, foreldre, barn, kollegaer, dyr eller religiøse figurer.

Eksempler på rituelle handlinger er være gjentatt håndvask, omfattende hamstring av mat eller andre produkter, eller engstelige uvaner som å åpne og lukke en dør et bestemt antall ganger før man forlater et rom.

Noen personer med tvangslidelse utfører tvangshandlinger fordi føler at de må dette, og kan ikke (umiddelbart) oppgi noen forklaring på hvorfor. Andre utfører handlingene bevisst for å dempe angsten som kommer i forbindelse med bestemte tvangstanker. Man føler at handlingene skaper en viss kontroll over at fryktet hendelse inntreffer.

Personer som plages av tvangstanker innser at tankene og de påfølgende handlinger er irrasjonelle, men tillegger dem stor betydning. Denne innsikten kan bidra til ytterligere frustrasjon. Ofte er man redd for at man skal handle på tankene, hvilket ofte resulterer i selvkritikk eller selvforakt. Mye ressurser går derfor med til å forsøke å beseire tankene og komme til ro.

I klinisk arbeid ser man ofte tvangstanker som en komponent i en større sammenheng av plager. Tvangstankene er da nødvendigvis ikke et primært problem en søker behandling for, men inngår som en del av en større kontekst. Svært ofte er grubling en måte å beskytte seg mot følelser man ikke evner å tolerere.

OCD kan som mange former for kronisk stress føre til depresjon over tid. Det stadige stresset ved tilstanden kan føre til at rammede utvikler en lammende frustrasjon eller følelse av håpløshet. Til daglig er det spesielt mengden tid lidelsen opptar som utgjør et stort problem for pasienter med OCD.