Psykologiske faktorer ved depresjon

Psykologiske faktorer ved depresjon

Forekomst og varighet av depresjon synes å være mye knyttet til personlighetsutforming. Selv om det fins en sterk sammenheng mellom depressive episoder og belastende hendelser, kan personers individuelle måte å mestre det på bestemme motstandsdyktigheten mot depresjon. Med andre ord sitter mye i vårt hode!

Det er ikke alltid klart hvilke fenomener som er årsak til og hvilke fenomener som skyldes depresjon. Den fastlåste posisjonen som karakteriserer deprimerte vises i vansker med å tenke fleksibelt rundt, samt utfordre egne tankemønstre og følelsesmessige reaksjoner.

Ved depresjon karakteriseres tankene av feilaktige slutninger om seg selv, verden, og ens egen fremtid. Periodevis faller man inn i en sverm av tilbakevendende minner eller situasjoner og grubler over de. Grunnet den negative undertonen ved feilaktige slutninger vil man også i øyeblikket kunne forvrenge informasjon som tas inn utenfra, slik at den eksisterende negative tankestilen forsterkes. «Jaha, han mente jeg ikke gjorde det godt nok!» eller «Javel, nok en bekreftelse på at jeg ikke duger».

Det emosjonelle språket er særdeles viktig å forstå ved depresjon. Ofte er genuine og legitime følelser undertrykt og erstattet med negative tanker, selvangrep og motløshet. Ofte er det en ambivalens eller frykt for «ugreie» følelser som sinne, sorg eller skyld som erstattes og utløser grubleriet. Deprimerte pasienter klandrer ofte seg selv for negative hendelser, samtidig som de ofte ikke tar æren for positive utfall. Denne tendensen er karakteristisk for en depressiv attribusjonsstil eller en pessimistisk, forklarende stil.

«Der grubleriet var, skal klare, retningsgivende følelser oppstå». Ingen følelser er tabu. Men ofte tenker vi det. Å håndtere vanskelige følelser er krevende, men like fult en livsoppgave som ikke kan unngås. Vansker med å akseptere slike følelser er ofte bakenforliggende drivmotorer for depressiv grubling. Selv om det er tøft å møte vanskelige følelser vil man alltid føle seg lettere.

Ifølge tilknytningsteori er det en sammenheng mellom depressiv lidelse i voksen alder og kvaliteten på den tidligere tilknytning mellom barnet og voksne omsorgspersoner. Spesielt er det antatt at erfaringer med tidlig tap, atskillelse og avvisning fra foreldre eller omsorgspersoner kan føre til indre modeller preget av usikkerhet, siden barnet samtidig blir overgitt til en tilstand kjennetegnet ved sterke, vonde følelser. Å bli sosialt avvist synes å være spesielt knyttet til depresjon.

I tillegg å skape følelser av sorg, smerte og ensomhet, vil avvisning sette i gang reaktive følelser av sinne og opprør, som i sin tur skaper skyld og samvittighet. Man blir bærende på mye uferdig grums på innsiden og det kompliserer selvfølelsen. Når de ikke kan håndteres søker man fort å unngå dem ved selvkritikk og grubleri.

Med denne ballasten er det mer utfordrende å forme nye positive relasjoner. For å beskytte seg emosjonelt har man lært defensive reaksjonsmønstre fra tidligere avvisning. Disse gjør at man er mer usikker og lukket i møte med nye mennesker, og utviklingen av et negativt selvbilde kan tiltre. Dokumentasjon som viser at det i forkant av den første depressive episoden var en belastende hendelse, men at de belastende hendelsene ved senere episoder var mindre, er i samsvar med hypotesen om at mennesker kan bli stadig mer sensitivisert av gjentatte tilbakefall av depresjon.

Det er derfor en viktig investering å undersøke sine indre mønster og lære en optimal måte å møte morgendagen på. Behandlingen av depresjon har meget gode prognoser.